Den tredje mannsbevegelsen – kan den ha et positivt fortegn?

Sannsynligvis var jeg ikke den eneste mannen som sto naken foran speilet den morgen. Det var lørdag 28. august, 20.000 abortforkjempere marsjerte gjennom New York og Aftenposten mente det var på tide «med en ny mann».

Mannen var i krise. Jeg gikk bort til speilet. Sto der naken og tenkte. Er dette mannlig? Etter å ha studert vommen en stund forsto jeg at svaret ikke lå der. Mannlig er et påklistret ord, som begynner i mannekroppens landskap, men som slutter et helt annet sted, for å parafrasere den svenske feministen Nina Björk. Spørsmålet ’er jeg maskulin?’ kan ikke besvares når jeg står ensom og naken foran speilet. Svaret ligger ikke engang i det som henger mellom bena mine. Maskulinitet finnes ikke her; ikke i min kropp, ikke i mitt blod. Men synet av deres egne kropper ga de andre mennene tydeligvis andre svar enn mitt eget. De så et offer. De følte seg ydmyket. Som en skitten og glemt klut hang magen nedover lårene deres. Nok var nok. De hadde funnet seg i for mye. «Feministfascistene » hadde gått over grensen. De «vulkanske uartikulerte Faldbakken–kjensler» (Nils Rune Langeland 2003) som skvulpet rundt i den svære kroppen ventet på å bryte ut.

Heksebrenning

Revolusjonen lot ikke vente på seg. 7. oktober fikk Ole Texmo, titulert som «frilanser», en hel side til rådighet i Dagbladet. Under overskriften «En mannsdag!» kunne han opplyse oss undertrykte menn om at «omfanget av menn/fedres angivelig vold mot kvinner og barn tidvis antar et massivt kritikkløst propagandapreg». Samme dag marsjerte 100 undertrykte menn og likestillingsdirektør Long Litt Woon gjennom Oslos gater. «Menn har ikke for vane å gå i tog og vise sin sårbarhet», sa initiativtakeren Andrew Kroglund (45) til Aftenposten. Etterpå hadde Texmo et lite miniseminar om «de historiske linjene».

Som Lenin hadde Texmo klart kunststykket å gå fra å være en ukjent revolusjonær til å bli revolusjonens leder på rekordtid. Fra verdensvevens obskuritet hadde han gått til å bli en fører for Norges menn anno 2004. Men mens de røde brente kirker, var det denne gangen kvinnen som skulle tilbake på bålet. Kampen skulle føres mot «feminister som på sin hals, for å ikke si hals over hode, bruker, for å ikke si misbruker, sine yrkeskarrierer til å kjempe for særfordeler for kvinner».

Med maktdemostrasjon hadde Texmo og hans likemenn klart det AKP (ml) ikke hadde klart før dem. De hadde kuppet mannsbevegelsen. I en tekst som heter «Vold mot menn» skriver Texmo at «politiske korrekte karrierister blant mannsforskere » har brukt farsdagen til «å markere avstandtagen til menns vold mot kvinner og barn». Texmo mener at dette er feil. Dagen burde heller bli brukt til å fokusere på «grunnleggende systemfeil». Altså kvinners mulighet til å spille på «offerideologi og strategisk tilpasset stakkarslighet.»

Texmo har bakgrunn fra et obskurt Bergensbasert nettmiljø. Nettsidene har mange navn, men er som regel drevet av de samme folkene. «Forum for menn og omsorg », «Barnas rett», «Likestilling.com», «Krisesenter.org» og «Landsforeningen for psykopat ofre» er bare noen av hattene til Texmo og hans venner. Flere av nettstedene har vært i medias søkelys. «Over 200 navngitte barnvernsansatte blir trakassert og injuriert på et norsk nettsted», skrev Dagsavisen allerede i august. På disse nettstedene handler det om falske incestanklager, fanatiske feminister og rettssystem som gjør alt for å frata fedrene deres egne barn.

Konfliktorientering

Texmos representerer en konfliktorientert mannsbevegelse. Istedenfor å fokusere på delt omsorg før ekteskapsbrudd, handler alt om hva som skjer når konfliktene bryter ut. Her er det fars rettigheter som er viktigst. Ikke barna. Barne– og familiedepartementets forslag om at retten i barnefordelingssaker «skal vektlegge hensynet til å beskytte barnet mot skadevirkningene av fremtidige overgrep» fremfor hensynet til skadevirkninger ved å miste kontakten med en av foreldrene, skapte ikke bare raseri hos Texmo, men også flere av de såkalte mannsorganisasjonene, slik som Foreningen 2 foreldre.

Texmo vil ikke ha noen fløyelsrevolusjon. Han legger opp til en konflikt hvor det nødvendigvis må være en vinner og en taper. Og mye handler om å å kapre rollen «som det egentlige offeret.» Siden det åpenbart ligger i den mannsdominerte konkurransesamfunnet å fremstille mennesker som vinner og tapere, må jo automatisk menn bli «tapere » når kvinner blir «vinnere». En likeverdig rolle er utenkelig. Kanskje er det derfor det i flere år har vært så viktig å fremstille mennene som voldsofrene. Allerede i 1986 hadde Aftenposten en artikkel som het «Når menn mishandles». Begge to er like skyldige når menn slår. Det var budskapet. Der kan man blant annet lese at kvinnen blant annet trakasserer mannen med å nekte han sex. Selv kaller hun det «å råde over sin egen kropp», sa Kjell Ørlyng fra Krisetelefonen for menn. Siden den gangen har påstanden om menn blir slått like mye av kvinner som menn slår kvinner stadig dukket opp. Senest 19 oktober sto det på forsiden til Dagsavisen at «Flere slås av kona». Uten at dette var underbygget med troverdig forskning. Hvorfor skal en ny mannsbevegelse gå over lik for å erobre offerollen? Hvorfor kan det ikke handle om å erobre en likeverdig posisjon?

Hvite bånd

Har det alltid vært slik? Texmos bevegelse er ikke den første. I 1991 ble for eksempel mannsbevegelsen «Hvitt Bånd» startet. Den norske avdelingen ble startet av mannsforsker Jørgen Lorentzen. På nettsiden kan man lese at «menn er en del av problemet vold, men Kampanjen Hvitt Bånd mener også at menn også må være en del av løsningen. Å konfrontere menns voldsbruk krever intet mindre enn en omdefinering av hva det vil si å være mann, å avdekke en mening ved mannsrollen som ikke krever blodsutgytelse». Bakgrunnen var Montréal–massakren, hvor 14 kvinnelige studenter ble henrettet. De ble drept av Marc Lépine, en 25 år gammel qubecker, som hadde søkt om plass ved det polytekniske fakultet. Da han fikk avslag mente han at det var på grunn av kvoteringspolitikken som favoriserte kvinnelige studenter. I selvmordsbrevet skrev han blant annet: «Vennligst legg merke til hvis jeg tar selvmord i dag (...) så er det ikke på grunn av økonomiske årsaker (...) men på grunn av politiske årsaker. For jeg har bestemt meg for å sende Ad Patres (latin: til fedrene) feministene som har ødelagt mitt liv. (...) De forsøker å beholde fordelene ved å være kvinne (...) samtidig som de ønsker å ta fra mensen deres. (...)». Virker det kjent? Jeg antyder selvfølgelig ikke at tankene til Texmo ligner på en 25 år gammel massemorders? Men det er vel lov å tenke tanken.

I Norge skulle kampanjen markeres med at menn bar et hvitt bånd hver farsdag. Kampanjen ble ikke en suksess, og sist farsdag klarte jeg ikke å finne et eneste hvitt bånd i Oslos gater. «Hvitt Bånd» var et prisverdig initiativ og burde absolutt fortsettes. Men kanskje var den for dårlig til å bære frem hovedbudskapet. En felles fremtid.

Ny giv

For går det an å lage en mannsbeveglse med et positivt fortegn? Jørgen Lorentzen forsøker å gi et teoretisk bakgrunn i boken «Maskulinitet ». Der beskriver han en åpenbaring han har i en liten bar i Tyrkia. I lokalet var mesteparten av den mannlige befolkningen samlet; bestefedre, fedre, sønner og ektemenn, så tett sammen på små pinnestoler at det var «umulig å få en side fra Koranen imellom dem». Mennene var «splittet i sin tro og tilbedelse til hver sin lokale Gud». Som en bølge som stadig kommer nærmere stranda, bruset mennene hver gang ballen nærmet seg ett av målene. Etter hvert slo det over «i skrikende fanatisme hos enkelte av mennene, idet de delvis vendte seg mot himmelen og delvis mot resten av sine brødre og skrek ut sin glede over spillerens elegante heading».

Hvilket potensiale finnes ikke når en mann hyler sin glede som en ulv over at et fotballag? Hvordan kan ikke da mannen synge av glede når hans kone, som jo finnes som en fysisk manifestasjon og er fra samme by, forteller at hun elsker ham? Eller hvilket omsorgspotensiale er det ikke for egne barn, når han mister stemme i glede over å beskue elleve av sine adoptivbarn leke mange mil borte?

Jeg skal ikke forsøke å definere grunnlaget for en ny mannsbevegelse. Jeg bare registrere at den er mulig. Den burde ikke startes av mannsforskere. Ei heller av sinte menn. Det burde være rom for en populistisk mannsbevegelse. Hvor det er potensialet i en kroppsfrigjøring som står i fokus. Ikke et kappløp om offerrollene. Heller kampen for en felles fremtid. Eller for å igjen parafrasere feminismen Björk: Jeg har selv ført frem en drøm, en utopi: Drømmen om et menneske som ikke får sin identitet og mening bestemt av kjønn. 7 oktober 2005 vil det sannsynligvis gå et nytt tog gjennom Oslos gater. Forhåpentligvis er denne gangen toget lengre og budskapet bredere. Og har vi mannet oss opp tilstrekkelig vil vi være mer enn en gjeng med tapere. Male pride!