«Miss Landmine-prosjektet plasserer det globale landmineproblemet og de overlevende i rampelyset på en ny, feirende og livsbejaende måte.»

Slik presenteres Miss Landmine – en skjønnhetskonkurranse for kvinnelige landmineofre i Angola – på hjemmesiden www.miss-landmine.org. Bilder fra prosjektet blir presentert på en fotoutstilling som hadde premiere i Bergen i slutten av mai. Bak står den norske kunstneren og regissøren Morten Traavik, som ønsker å fremme afrikanske, handikappede kvinners situasjon. Ved å utfordre tradisjonelle skjønnhetsbegreper mener han at prosjektet kan forstås som en kommentar til missekonkurranse som fenomen.

– Hvordan problematiserer dette prosjektet fenomenet missekonkurranse?

– Ved at jeg bruker modeller som tydelig avviker fra tradisjonelle begreper om perfekt skjønnhet. Jeg mener at dette prosjektet hevder at man kan være vakker og ta seg bra ut selv om man er handikappet, sier Traavik.

Et første skritt på veien
Traavik mener også at prosjektet kan fremme kvinnenes situasjon, i det minste på ett nivå.

– Disse damene er blant de minst privilegerte i et allerede lite privilegert samfunn. Ved å promotere dem som vakrere enn det de hittil har blitt sett på som, i en kultur der skjønnhet og missekonkurranser er et viktig fenomen, er det et slags første skritt på veien til å integrere dem på en positiv måte i den lokale kulturen, mener Traavik.

– Tror du de vil få høyere status?

– Det er i alle fall en mulig start på en endring i holdningene overfor folk med handikap, ikke minst i forhold til disse jentenes egenverd og forhold til seg selv, sier han.
Traavik forteller at han har fått kritikk for å fokusere på utseende, og at folk har spurt ham om hvorfor han ikke i stedet fokuserer for eksempel på det kvinnene kan.

– Men det mener jeg ville være å gjøre to ting på en gang. Dette derimot er en mer effektiv måte å åpne opp for at disse jentene er personer med de samme forutsetningene som alle andre. For å få det budskapet opp på en slående effektiv måte, blir det naturlig å fokusere på det visuelle. Men historiene til disse jentene skal også presenteres i prosjektet. Man skal få et inntrykk av hva slags potensial de har og hva slags liv de lever.

– Men skjønnhet er hovedkriteriet?

– Nei, eller det vil si … Jeg vil si at hovedkriteriet er kombinasjonen av det aller meste. Jeg ville vel for eksempel ikke hatt med en jente med store ansiktsskader for eksempel. Men det blir en hypotetisk problemstilling, for jeg tror ikke en jente med store ansiktsskader ville hatt lyst til å stille opp i det hele tatt. Men det viktigste kriteriet for meg enn så lenge er at dette er jenter som har lyst til å være med, og som er trygge nok på seg selv og sitt utseende til å ville vise det fram. I og med at dette tross alt ikke er et rekrutteringsprosjekt for et modellbyrå, vil det holde lenge for meg med et helt ok utseende, og at man liker å bli tatt bilde av.
Traavik ser for seg at prosjektet kan eksporteres til andre land hvis det blir en suksess i Angola.

– Vi får se hva slags interesse presentasjonen av prosjektet genererer, men det hadde vært veldig gøy å teste ut konseptet andre steder også. Hvordan man hadde måttet tilpasse prosjektet lokalt hvis man skulle holde en missekonkurranse i Afghanistan, Kambodsja eller Bosnia er i seg selv en interessant dimensjon ved prosjektet. Angola er tross alt et relativt avslappet land når det gjelder kroppskultur, nakenhet og kjønn.

– Hvordan da?

– Man har få kulturelle eller religiøse tabuer på å vise fram seg selv og sin kropp. Det er litt sånn samba-samba-kultur. For de færreste av disse jentene var det for eksempel noe problem å stille i badedrakt. Jeg ville ikke presset hardt på akkurat det i Afghanistan. Vi presset ikke på det i Angola heller, altså, bare for å understreke det.

Folkefest
Traavik er opptatt av at skjønnhetskonkurranser blir oppfattet annerledes i en vestlig kontra en afrikansk setting. Han forteller at i Angola er missekonkurranser er stort kulturelt fenomen med karakter av en folkefest.

– Jeg vil hevde at i Afrika sør for Sahara er skjønnhetskonkurranser i mindre grad sammenvevd med den kjønnsdiskrimineringsproblematikken som automatisk vil komme opp i en vestlig sammenheng. Dette har nok noe med at den afrikansk-formulerte feminismen ikke har kommet så langt som her i Vesten. Men det har også med at feminisme kan ha forskjellig former og uttrykk. Alle som har vært lenge i Afrika ser at det er kvinnene som driver kontinentet. Guttene sitter i departementene, men det er jentene som driver hele sjappa, sier Traavik.

Han legger til at han synes det kulturrelative i hvordan prosjektet vil bli lest på forskjellige steder, også er en interessant spørsmålstilling.

– Du sier at prosjektet blir oppfattet annerledes i en vestlig kontekst enn i en afrikansk kontekst. Det betyr at bildene av jentene kan bli oppfattet annerledes av publikum her enn det de er vant til eller kan forutsr. Hva tenker jentene om det?

– De har ikke noe forhold til hvordan europeisk publikum vil forholde seg til bildene. Det ligger på en måte utenfor den horisonten som de har mulighet til å kunne ha. Men jeg har tenkt gjennom det, og har kommet fram til at de vil vel være relativt beskyttet mot negative reaksjoner uansett hvordan prosjektet blir lest og mottatt i en europeisk sammenheng. Det vil være meg som opphavsmann som står lagelig til for det hogget. Det viktigste for meg har vært å sikre at de generelt er inneforstått med at dette er noe mange vil komme til å se og ha meninger om.

Hvit skepsis
Prosjektet har blant annet fått 500.000 kroner i støtte av Norsk kulturråd, bevilget av Faglig utvalg for scenekunst.

– En interessant erfaring fra prosjektet er at det er utelukkende «hvite», vestlige bistandsorganisasjoner som har vært skeptiske til dette her. Disse organisasjonene har ofte gammelfeminister av begge kjønn høyt oppe i ledelsen, folk som får helt fnatt bare de hører ordet «missekonkurranse». Uansett hva jeg sier etter det ordet, blir det helt feil for dem. Utenriksdepartementet og Norad har også så langt avslått å støtte prosjektet, og det samme gjelder den norske ambassaden i Angola, som nærmest har motarbeidet prosjektet, forteller Traavik.
Han sier at dette står i sterk kontrast til hvordan han har blitt møtt av de angolanske myndighetene.

– Der har det vært en sjelden type velvilje overfor oss sammenlignet med andre bilaterale bistandsprosjekter som foregår der. Bare det at de angolanske myndighetene bevilget 100.000 kroner fra egen lomme til Miss Landmine er en sensasjon i en bistandssammenheng. Nå klør alle bistandsorganisasjonene i Angola seg i hodet og spør «hvordan fikk dere til det?» sier han stolt.